Analyse av relevans for kystforhold og infrastruktur i Norge
Kystnasjonen Norge har Europas lengste kystlinje, og verdens nest lengste etter Canada. De kystnære områdene er økologisk produktive og viktige som følge av tilgang på lys og næring, samtidig som de er områder med mange brukerinteresser. Den norske kysten er karakterisert av ferskvannspåvirkede fjorder som strekker seg langt inn i landet, men også skjærgård og havområder påvirket av globale havstrømmer. Det er derfor til dels store geografisk variasjoner i saltholdighet, oksygenforhold og eksponeringsgrad i kystsonen. Norge står overfor mange av de globale utfordringene som det vises til i rapporten, eksempelvis overforbruk av kystens ressurser, behov for å tilpasse seg og håndtere klima- og miljøendringer og økende sårbarhet i mange små kystsamfunn etter hvert som tradisjonelle næringer som fiske får redusert betydning. Selv om også Norges kystøkosystemer er presset som følge av blant annet forurensning, høsting, fiskeoppdrett, båttrafikk og utbygging, er det generelle bildet at kysten er i en relativt god og stabil tilstand når man ser de siste 30 årene under ett. Det er imidlertid store regionale forskjeller langs norskekysten, og både presset på kystøkosystemene og evnen til å håndtere klimaendringer varierer. I naturmangfoldloven er det en målsetting at økosystemene i Norge skal ivaretas, og hvert femte år oppdateres «Naturindeks for Norge» for å gi et bilde av utviklingen. Bak den generelt stabile tilstanden som naturindeksen rapporterer, skjuler det seg negative trender for flere av de viktige økosystemene langs kysten. Et eksempel er tareskogen, som er sentral for opprettholdelsen av et biologisk mangfold og et rikt næringsnett, men som blant annet beites ned av kråkeboller og trues med gjengroing av trådalger. Dette kan knyttes til ringvirkninger av overfiske som endrer balansen mellom arter med ulike funksjoner i økosystemet. Sukkertaren i sør er nå klassifisert som en sterkt truet naturtype. Også blåskjell har en negativ utvikling, og selv om vi ikke fullt ut kjenner årsakene, tyder også denne tendensen på et for stort uttak av enkelte fiskearter langs kysten over tid. På tross av at mange norske fjorder er sterkt preget av industriforurensning gjennom mange tiår, er det fortsatt i liten grad mulig å avdekke direkte sammenhenger mellom miljøgiftforurensning og økologisk tilstand. Det er tydeligere årsakssammenhenger med nedbygging, ressursutnyttelse, overfiske, avrenning fra jordbruk og avløp.
Institusjonelt har Norge en forvaltning med svært høy kompetanse, et solid regelverk og veletablerte prosesser for medvirkning. Helhetlig kystforvaltning er godt etablert i Norge, og den kommunale kystsoneplanleggingen har sterke paralleller til både helhetlig kystsoneforvaltning og maritim arealplanlegging som bidrar med tildeling av sjøarealer til ulike aktiviteter. Norsk kystsoneplanlegging utføres i første rekke av kommunene i henhold til plan- og bygningsloven, og den ivaretar i stor grad behovet for lokale perspektiver og lokalt eierskap. Utfordringene kan være at man ikke evner å planlegge for store nok områder til at areal tildeles på best mulig sted til best egnet aktivitet, at man ikke tar hensyn til kumulative effekter, og at man ikke har nok ressurser og kompetanse. Interkommunale planer er derfor ofte en fruktbar tilnærming. Det er et økende mangfold av interesser som gir økt press på kystnære områder, og det er et stigende behov for å styrke muligheten for sameksistens. Det er den lange, skjermede kystlinjen som er vårt store konkurransefortrinn – og den etterspørres av mange ulike næringer. Akvakulturanlegg langs kysten utgjør på mange steder hjørnestensbedrifter i små kystsamfunn, men konkurrerer også med andre næringer som fiske og reiseliv om tilgang til kystareal. Se tabell 2. Dette er konflikter hvor det ikke alltid vil være mulig å komme til enighet, men hvor det er viktig å legge til rette for gode avveininger og prosesser for medvirkning. Norge har utfordringer knyttet til samordning mellom institusjonelle ansvarslinjer hvor vi finner overlapp mellom ulike sektormyndigheter og mellom planmyndigheter og sektormyndigheter. Se kart for overlappende arealbruk i havet. Kystforvaltningen er fragmentert både når det gjelder sektorinteresser og ikke minst forvaltningsnivå, og som følge av dette kan helhetsperspektivet bli svekket. Samtidig er det et forvaltningssystem som stort sett evner å ivareta ulike interesser og verdier.
