Hovedfunn i «Blue Paper #3– What role for Ocean-Based Renewable Energy and Deep-Sea Minerals in a Sustainable Future?»
Rapporten vurderer potensialet for fornybar energiproduksjon til havs. Spesielt havvind vurderes som et viktig bidrag til avkarbonisering av energiforsyningen. Teknologier som utnytter energien fra tidevann, bølger, sol og temperaturforskjeller eller forskjeller i salinitet i havet, er også diskutert. Utnyttelse av energi fra havvind anses som den mest modne teknologien, og i flere markeder er bunnfaste turbiner allerede konkurransedyktige med alle andre energikilder, også fossile. Teknisk potensial for havvind er estimert til 6–23 ganger dagens globale produksjon av elektrisk energi. Med økt effektivitet og reduserte kostnader forventes en sterk vekst i installasjon av havvindturbiner frem mot 2050. Scenarier hvor det installeres 15–127 GW per år er diskutert. Ved utgangen av 2020 er det installert ca. 29 GW havvind globalt. Til sammenligning er installert effekt i det norske vannkraftsystemet 34 GW. Forventet vekst i installert havvind vil kreve store havarealer og installering på større havdyp enn det som til nå har vært vanlig.
Elektrifiseringen og digitaliseringen av samfunnet øker etterspørselen etter spesielle materialer som litium, kobolt, kopper, sølv, sink, nikkel, mangan og sjeldne jordartsmetaller. Rapporten diskuterer i hvilken grad disse råstoffene finnes på havbunnen, og ser på rollen mineralutvinning til havs kan spille for å dekke etterspørselen. Dersom disse dyphavsressursene skal utnyttes, er det vesentlige teknologiske og miljømessige utfordringer som må løses. Den dypmarine økologien er i liten grad kartlagt, og de miljømessige konsekvensene av mineralutvinning er nærmest ukjent. Det antas at økosystemet har en lang restitusjonstid etter inngrep, og det anbefales å sikre forståelsen av økosystemene før mineralutvinning eventuelt igangsettes. Ettersom mange av ressursene ligger i internasjonalt farvann, er det også nødvendig å styrke internasjonale institusjoner for regulering av ressursutnyttelsen og forvaltning av arealer innenfor rammen av FNs bærekraftmål. Bruk av alternative materialer og sirkulær økonomi er viktige perspektiver å ta med i en samlet vurdering.
Hva betyr funnene for Norge?
Havvind
Norge har store havarealer med svært gode vindressurser, kombinert med kompetanse og teknologi som gir oss naturlige fortrinn. Potensialet for vindenergi i norsk økonomisk sone er ca. 100 ganger dagens energiproduksjon fra vannkraft. Arealene ligger imidlertid langt fra de store forbrukerne i Europa som skal erstatte sin fossile energiproduksjon med fornybar energi. Utbygging av havvind i norske områder må derfor ses i sammenheng med en nettstruktur mot Europa, produksjon av alternative energibærere som hydrogen og ammoniakk samt norsk industriutvikling. Store deler av de aktuelle havområdene har stort dyp, noe som krever nye, flytende vindturbinløsninger. En sammenknytting av vindparker i norske områder med vindparker i den sydlige Nordsjøen vil redusere utfordringene knyttet til variabilitet i tilgjengelig effekt.
EU og Storbritannia har ambisiøse mål for utvikling av havvind. EU har som en del av «Green Deal» et mål om å installere mer enn 60 GW innen 2030 og 300 GW innen 2050. Ved utgangen av 2019 hadde EU installert 12 GW. Storbritannia har tilsvarende mål om å oppskalere havvind fra 10 GW i 2020 til 40 GW i 2030 og vil bygge en global eksportindustri knyttet til havvind innen 2030. Disse ambisjonene gir store muligheter for norsk industri og kompetansemiljøer. I dag har ikke norske leverandører noen sterk posisjon på havvind, og bare noen få prosent av verdiskapingen innen havvind globalt kommer fra norske selskaper. Norge har et stort potensial innen flytende havvind, men det er viktig at Norge blir med tidlig i videre teknologiutvikling og oppskalering av teknologien, ellers kommer verdiskaping og arbeidsplasser til å havne i andre land. Norge har foreløpig ikke satt konkrete mål for utviklingen av havvind eller andre havbaserte energikilder.
Veksten i fornybar energi har de siste ti årene vært vesentlig større enn antatt i tidligere prognoser[1]. En sentral innvending mot en raskere utbygging av havvind har vært energikostnadene, men disse faller hurtig. Havvind gir i mange tilfeller lavere energikostnader enn fossilbaserte energikilder og er antatt billigere enn landbasert vindenergi i Storbritannia i 2040[2]. Dette fordi vindressursene er bedre til havs enn på land, og fordi en kan benytte større turbiner. I Europa er det også økende ambisjoner for utbygging av andre havbaserte energikilder. Skal dette lykkes, må det skje en vesentlig teknologiutvikling. Arealkonflikter og økologiske konsekvenser ved slike store satsinger på havbaserte energiformer er i liten grad utredet, og kunnskapsgrunnlaget må på plass raskt. Det vil være en forutsetning både for sosial aksept og en bærekraftig utvikling av havbaserte energiformer.
