Kapittel 9

Finansiering av fremtidens havinnovasjoner

I havøkonomien har Norge helt unike muligheter til å gjøre store investeringer både nasjonalt og globalt som kan gi god økonomisk avkastning og samtidig være bærekraftige. Dette fordrer at vi forstår og utnytter Norges særskilte posisjon i den globale havøkonomien, også våre fortrinn når det gjelder institusjoner, kompetanse og kapital. I dette notatet vil vi ha en bred inngang til havøkonomien, mens drøftingen av mulige tiltak vil fokusere på sjømat og havbruk.

Forfattere: Ragnar Tveterås, Atle G. Guttormsen, Bård Misund, Dag Sletmo

Hovedfunn i «Blue Paper #9 – Ocean Finance»

Rapporten «Ocean Finance: Financing the Transition to a Sustainable Ocean Economy» peker på at finanskapitalen har en avgjørende rolle for en mer bærekraftig global havøkonomi. Rapporten peker på to store utfordringer, nemlig at det i dag investeres mye i aktivitet og teknologi på havet som øker klimautslippene og bidrar til andre negative miljøavtrykk, og at det investeres langt mindre enn det som er nødvendig for å få havøkonomien inn i en mer bærekraftig bane.

Problemene med utilstrekkelige og lite bærekraftige investeringer skyldes generelt institusjonelle og politiske rammebetingelser, mangelfulle reguleringer, skatter og subsidier som gir feil eller svake insentiver, for svake eiendomsrettigheter til ressurser i havet og ineffektiv håndheving av lover og regler. Til sammen bidrar dette til høy finansiell risiko. Når mange prosjekter i havøkonomien i tillegg har for liten skala og en lite attraktiv risikoprofil sammenlignet med alternativer på landjorda, fører dette gjerne til at investorer holder seg unna.

I rapporten foreslås et bredt spekter av politiske virkemidler for å stimulere til finansiering av prosjekter som kan gi en mer bærekraftig havøkonomi. Det er nødvendig å gjøre store endringer i de generelle politiske rammebetingelsene slik at de i større grad kan korrigere for markedssvikt i havøkonomien. Det handler om å innføre sterkere overnasjonale reguleringer for å ivareta fiskeressurser og andre marine ressurser som krysser landegrensene, og for å redusere negative miljøeffekter som krysser landegrensene. I tillegg handler det om nasjonal politikk som styrker eiendomsretten og eliminerer negative eksterne effekter som reduserer verdien av havressursene for samfunn og investorer.

Rapportens anbefalinger når det gjelder fremtidig finansiering av havøkonomien, er – som man måtte forvente – relativt generelle og til dels normative. Det handler om å øke volumet av bærekraftige investeringer. Dette omfatter hele finansieringsspekteret, fra offentlig subsidiert kapital via private forsikringsordninger og privat lånefinansiering til egenkapitalfinansiering. Disse forskjellige finansieringstypene har ulike krav til risiko og avkastning. Forsikringsselskaper kan ha en spesiell rolle ved å tilby risikoanalyser og tiltak for å redusere risiko for sine kunder. Dermed kan de utløse investeringer i risikoreduserende tiltak, også knyttet til havressurser og havmiljøet.

Analyse av relevans for norske forhold

Norge er langt fra en «gjennomsnittlig» havnasjon. Sammenlignet med andre land, spesielt land utenfor OECD, kan det hevdes at vår havøkonomi er mer industrialisert, bruker avansert teknologi i større grad, har mer kompetent arbeidskraft, har tilgang til mer kapital og har mer velutviklede institusjoner og reguleringer. Deler av den omfattende drøftingen av problemene knyttet til reguleringer og andre institusjonelle forhold som inngår i «Ocean finance»-rapporten, er mer relevante for land med vesentlig svakere institusjoner i havøkonomien enn Norge.

For Norge er det en stor utfordring å omstille havøkonomien til lavere klimautslipp. Den dominerende norske petroleumssektoren representerer en betydelig utfordring for den norske havøkonomien i så måte. Samtidig må flere havsektorer oppnå lavere klimagassutslipp per krone i verdiskaping dersom de skal øke verdiskapingen uten å bidra til global oppvarming.

Figur 1. Verdiskaping i havbaserte næringer (mrd. NOK/År). Figuren viser at i perioden fra 2030 til 2050 forventes det at tyngdepunktet for de havbaserte næringene vil flytte seg fra fossile (olje og gass) næringer til fornybare (biobaserte) næringer. Kilde: «Norsk havøkonomi mot 2050 – en videreføring av OECD sin rapport «The Ocean economy in 2030». SINTEF Rapport OC2017 A-041.

I en global arbeidsdeling hvor små land som Norge må spesialisere seg i sektorer hvor de har spesielle konkurransefortrinn, byr havøkonomien på spesielt store muligheter for oss. Dette målbærer også regjeringens havstrategi. Omstilling og bærekraftig vekst på havet vil kreve enorme investeringer i Norge – flere tusen milliarder kroner frem mot 2050 – og mye av investeringene må skje i prosjekter med høy innovasjonsgrad og betydelig finansiell risiko.

Figur 2. Tre scenarier for investeringer i den norske verdikjeden atlantisk laks. Det er nødvendig med enorme investeringer mot 2050 for å bygge og vedlikeholde kapasitet i alle ledd i verdikjedene for laks. Kilde: Ragnar Tveterås m. fl. «Verdiskapingspotensiale og veikart for havbruk til havs» Stavanger 02.12.20202

Figur 3. Tre scenarier for investeringer i den norske verdikjeden for utaskjærs havbruk. Kilde: Ragnar Tveterås m. fl. «Verdiskapingspotensiale og veikart for havbruk til havs» Stavanger 02.12.20202

Rapporten peker på at skalaen på investeringsprosjektene må økes for at prosjektene skal bli mer finansielt attraktive. Samtidig blir storskala økonomisk virksomhet delvis betraktet som en trussel mot lokalsamfunn og havmiljø. Denne balansegangen er en utfordring også i Norge, noe man tidligere har sett for petroleum, vindkraft, fiskeri, havbruk og bearbeiding av fisk. Men større skala er i mange tilfeller påkrevd for å gi nødvendig lønnsomhet og attraktivitet for investorer. Dette blir forsterket når aktiviteten beveger seg lenger fra land og ut i det åpne havet, som i flytende havvind og havbruk til havs. For å være internasjonalt konkurransedyktige med Norges kostnadsnivå er vi tvunget til å drive virksomhet av industriell karakter og skala også på havet.

Mulige tiltak

Vi fokuserer her på politiske rammebetingelser og andre forhold som kan bidra til bærekraftige investeringer i den norske havøkonomien, spesielt sjømatnæringen. Forutsigbare rammebetingelser må ligge i bunn for at havøkonomien skal være attraktiv for privat kapital. Dette omfatter blant annet eierskap eller bruksrett til naturressurser, skattlegging, miljøreguleringer og bestandsforvaltning. Den generelle utfordringen er å lage rammebetingelser som gjør at det er bedriftsøkonomisk lønnsomt å investere i prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, det vil si når også miljøkostnader er inkludert. Vi nevner spesielt:

  • Det kreves sterkere insentiver for privat finansiering av nye teknologier med lavere klima- og miljøavtrykk som samtidig sikrer at investeringsprosjektene er bedriftsøkonomisk lønnsomme. Dette kan skje gjennom en kombinasjon av offentlig risikoavlastning for innovasjonsprosjekter, miljøavgifter og miljøreguleringer
  • For miljøutfordringene ved havbruk i kystsonen, spesielt lakselus, er det nødvendig å videreutvikle reguleringer som styrker insentivene til å redusere miljøavtrykkene. Investeringsprosjekter for lukking av produksjonen i sjø som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan også bli bedriftsøkonomisk lønnsomme ved at det opprettes en egen MTB-klasse (maksimalt tillatt biomasse) for disse med egen prising, mulighet for å konvertere MTB for åpne anlegg til lukkede anlegg med en konverteringsmekanisme som er lønnsom, og ved at trafikklyssystemet får flere mekanismer enn tvungent nedtrekk av MTB ved rødt lys
  • Det er betydelig finansiell risiko og innovasjonsbehov for investeringer i nye havnæringer som offshore havbruk og havvind, noe som fordrer kommersielle tillatelser med tilstrekkelig varighet og fornuftig prising, samt særskilt risikoavlastning i form av offentlig støtte til innovasjonsprosjekter. Dette handler også om å skape et tilstrekkelig stort og krevende hjemmemarked for norske leverandører som skal konkurrere globalt
  • Private rettigheter til naturressurser (fiskekvoter, havbrukstillatelser – MTB, vindkraft- og havbrukslokaliteter) må ha en tilstrekkelig varighet for å sikre lønnsomme investeringer
  • Det må skilles mellom private rettigheter til bruk av naturressurser (fiskekvoter, havbrukstillatelser – MTB, havbrukslokaliteter) og eierskap til fysiske eiendeler (fartøy, oppdrettsanlegg) for å sikre omsettelighet, adgang til finansiering fra ulike kilder og uavkortet pantesikring
  • Det må etableres offentlig-privat samarbeid for å definere standarder som kan bidra til å redusere enhetskostnader og miljøavtrykk samt styrke biosikkerhet og HMS
  • Det må legges til rette for å styrke finansielle klynger, for eksempel Oslo Børs/Fish Pool som en ledende global hub for finansiering av havøkonomien, som fører til økt volum og kompetanse for gjelds- og egenkapitalfinansiering, og instrumenter for risikostyring (finansielle derivater)
  • Norske myndigheter må arbeide for at EUs «Green Deal» og taksonomi ikke får en utforming som utelukker eller diskriminerer bærekraftige investeringer i havøkonomisektorer
  • Norge må lede an i utviklingen av et globalt regime for «ocean bonds» tilsvarende «green bonds», slik EU med sin taksonomi samt Verdensbanken og andre har gjort med ulike grønne obligasjoner. «Ocean bonds» skal stimulere til økte bærekraftige investeringer i havøkonomien ved å redusere risikoen for finansieringskilder gjennom krav til informasjon, «due diligence», kredittrating og lignende
  • Statlig eksportfinansiering/-garanti (GIEK og lignende), også til mindre utviklede land, må styrkes.

Referanser

Sumaila, U.R., M. Walsh, K. Hoareau, A. Cox, et al. 2020. Ocean Finance: Financing the Transition to a Sustainable Ocean Economy. Washington, DC: World Resources Institute. www.oceanpanel.org/bluepapers/ocean-finance-financing-transition-sustainable-ocean-economy.