Småskalafiskerier er noe annet i Norge enn internasjonalt, og utfordringene er ikke de samme. Men Riksrevisjonen peker på en kraftig konsentrasjon av rettigheter også i Norge. Sentrale spørsmål er hvilke rettigheter distrikter og lokalsamfunn nær ressursene skal ha. Hva skaper størst verdiskaping og likeverd? Hva skaper mest aktivitet lokalt? Hva kan gjøres på reguleringssiden for å bevare mindre kystsamfunn? Regionalt og samisk eierskap i fiskeriene er foreløpig lite utforsket som et grep for å styrke kystsamfunn og samisk kultur. I internasjonal sammenheng er det verdt å styrke måten norsk bistand støtter opp om småskala fiskerier på, og hvordan den drar veksler på både gode og dårlige erfaringer hjemmefra.
Infrastruktur og lokalsamfunn er tett sammenvevd med kystnæringene. Levende kystsamfunn krever et godt velferdstilbud og en tilstrekkelig infrastruktur, blant annet i form av, barnehager, vei, bredbånd og aktive havner. Dette krever ressurser og kapasitet til lokal planlegging og utvikling. Havbruksfondet med produksjonsavgiften er et norsk eksempel på en omfordelingsmekanisme som er ment å kompensere kommunene. Her diskuteres fortsatt utformingen av fordelingsmekanismene og effektene av disse. Også næringens selskapsstruktur og hvorvidt det er lokalt eierskap eller ikke, trekkes frem i denne sammenhengen. Angående sosial bærekraft er det også verdt å se nøyere på bruken av utenlandsk arbeidskraft i de marine næringene, og hvilke arbeidsvilkår, lønns- og boforhold som tilbys. Her er krav og regelverk klare, men etterlevelsen kan bedres i deler av marin sektor.
Vi har store flernasjonale selskaper i havnæringene, både i skipsfart, petroleum og havbruk, som har makt til å sette bærekraft, rettferdighet og likeverd på agendaen. Selskaper som opererer i Norge, og norske selskaper som opererer utenlands, kan derfor gå foran som gode eksempler. Dette kan gjøres ved å vise ansvarlig forretningsskikk, være åpne om virksomheten og stille krav til underleverandører, og ved å følge eller å overgå internasjonale krav til bærekraftig og rettferdig virksomhet. Det kan for eksempel gjøres ved å inngå avtaler med lokalsamfunn som bidrar til å utvikle kapasitet og kompetanse lokalt.
Tilgangen til arealer er også et viktig spørsmål. Hvordan sikrer vi en rettferdig og likeverdig tilgang til sjøarealene, og hvem skal prioriteres der det er arealknapphet? Nye aktiviteter på land, kystnært og til havs vil gi nye utfordringer for plan- og forvaltningssystemet vårt, også med tanke på hvordan man best kan gjøre prioriteringer mellom de ulike næringene og interessene. Ivaretakelse av lokale og samiske interesser i relasjon til arealbruk er også viktig. Det er derfor viktig å ha fokus på hvem som deltar i beslutningsprosesser, hvilken kunnskap som ligger til grunn, og hvem som når frem.
Som følge av klimaendringer må også forvaltning, næringsliv og lokalsamfunn i Norge regne med endring og omstilling. Norske strategier og tiltak er hovedsakelig i tråd med anbefalingene fra den internasjonale studien, men som blant annet kritiske debatter om fremtiden til norsk petroleumsnæring viser, kan vi spørre om Norge som foregangsland bør gjøre enda mer. Hvordan kan vi bidra med kunnskapsoverføring, kapasitetsoppbygging og klimatilpasning der det trengs mest?
