Helhetlig havforvaltning – norsk paradegren med utviklingsmuligheter

Hovedfunn i «Blue Paper #14 – Integrated Ocean Management»

Helhetlig havforvaltning innebærer en samlet vurdering av all menneskelig påvirkning på havmiljøets tilstand. Overordnet slår studien fast at fundamentet for en bærekraftig havøkonomi er produktive og robuste marine økosystemer. Vårt økende behov for mat, energi, transport og rekreasjon setter havet under press, samtidig som klimaendringer, tap av naturmangfold og forurensning forverrer situasjonen. For å håndtere de mange og komplekse problemstillingene dette reiser, anbefaler rapporten en helhetlig tilnærming langs de linjene vi praktiserer i norsk havforvaltning.

Klimaendringene påvirker all næringsaktivitet. Den beste tilgjengelige kunnskapen om fremtidige endringer og klimatilpasning bør derfor være sentral i en helhetlig tilnærming til havforvaltning.

Velfungerende forvaltning kjennetegnes av en kunnskapsbasert tilnærming med økosystemene i sentrum, partnerskap mellom offentlig og privat sektor, gode prosesser for medvirkning samt kapasitetsbygging og sterke institusjoner. For å fange opp endringer bør forvaltningssystemene være fleksible. Et viktig poeng er også at forvaltningstiltak settes ut i livet på en effektiv måte.

Sektorvis tilnærming er grunnleggende for en god forvaltning av de enkelte havnæringene. I tillegg kommer en helhetlig tilnærming som ser aktiviteter og påvirkning i sammenheng.

Studien påpeker at lokal medvirkning og skreddersøm er avgjørende for effektiv forvaltning. Eksempler fra ulike deler av verden viser at involvering av lokale interesser bør skje fra planlegging til gjennomføring, og det må være åpne beslutningsprosesser.

Vitenskapelig kunnskap er kjernen i god forvaltning. Kunnskapsgrunnlaget må styrkes samtidig som man i større grad benytter eksisterende kunnskap. God formidling av kunnskap er fremholdt som viktig for at kunnskapen skal bli tatt i bruk. Studien oppfordrer også til å videreutvikle internasjonalt samarbeid og benytte FNs havtiår som en plattform.

Næringslivet oppfordres til å samarbeide om prinsipper for bærekraftig praksis for å styrke eierskap og legitimitet og øke effekten av dem når de settes ut i livet. Studien peker på UN Global Compacts Sustainable Ocean Business Action Platform som eksempel på hvordan prinsipper kan utformes.

Mange nasjonale forvaltningsplaner blir ikke fulgt opp. Også gjennomføring og overholdelse av eksisterende lover og regler er et stort problem, blant annet når det gjelder ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Studien anbefaler at reguleringer i internasjonalt farvann bør være minst like strenge som for områder under nasjonal jurisdiksjon.

Analyse av relevans for norske forhold

Mange av utfordringene vi ser globalt – svake institusjoner, manglende politisk vilje, utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og svak tillit i samfunnet – gjør seg ikke like mye gjeldende i Norge. Den samlede norske kompetansen, et avansert og mangfoldig næringsliv, en helhetlig og økosystembasert forvaltning og moderne og effektivt lovverk i de ulike sektorene gjør Norge til en ledende havnasjon.

Utfordringer knyttet til behovet for klimatilpasning og styrking av offentlig-privat partnerskap er imidlertid relevante for norske forhold.

Norge har mye å tilføre innretningen i den internasjonale innsatsen på hav. Som en stor havnasjon, men et lite land målt i folketall, må vi regne med at det over tid vil være krevende å være i front. Internasjonal innsats på hav vil styrke vårt omdømme og er viktig i utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk sammenheng. Lederskap i havspørsmål ligger nær norsk kompetanse og norske kjerneinteresser. Med dette bakteppet må vi likevel kunne stille oss spørsmålet om vi kan gjøre enda mer.

Mange studier viser hvor viktige klimaendringene er og vil være for ressurs- og miljøforvaltningen i årene som kommer. Vi trenger mer kunnskap om de samlede konsekvensene klimaendringene får for natur, samfunn og næringsliv. Når endringstakten er høy, stiller det større krav til kunnskap om påvirkninger som former fremtiden, for å gjøre riktige beslutninger i nåtid. Havforvaltningen må derfor bli mer fremoverskuende, fleksibel og tilpasningsdyktig. Det er også viktig å nærme seg mer sanntidsinnhenting og -bruk av data og å sikre en økt grad av datadeling på tvers, slik at det kan fattes beslutninger på et riktigst mulig faktagrunnlag. Dette kan også danne grunnlaget for en mer fleksibel forvaltning der man tar høyde for de endringene som oppstår i havmiljøet.

Blant funnene i studien er at det er viktig å involvere interesser som berøres av forvaltningen. I vårt forvaltningssystem er dette ivaretatt gjennom konsultasjons- og høringsprosesser. Det kan likevel tenkes at ordningene for medvirkning bør styrkes. Når nye næringer som havvind og havbunnsmineraler legger beslag på arealer, kan konfliktnivået øke fordi eksisterende næringer, for eksempel fiskerinæringen, kan oppleve at de blir nedprioritert. Dette krever at man har en bevisst holdning til samarbeid og sameksistens, tar helhetlige hensyn og søker å utløse synergier.

Havforvaltningen bør dra nytte av den digitale og teknologiske utviklingen. Økt tilgjengelighet av sanntidsdata og bedre kartverktøy muliggjør en mer dynamisk forvaltning tilpasset nåsituasjonen i havmiljøet og aktivitetsbildet. Utvikling av kunnskap om marine økosystemer og effekter av næringsvirksomhet har resultert i modellverktøy som muliggjør risikovurderinger med relativt høy oppløsning. Dette arbeidet bør fortsette, både for å få ned usikkerheten i beregningene og for å øke kunnskapen om mulig påvirkning fra eksempelvis havvind og utvinning av havbunnsmineraler.

Det bør også utvikles kvantitative analyseverktøy og strategier for å beregne den langsiktige verdien av bærekraftige løsninger. Vi må anskueliggjøre den reelle verdien av økosystemtjenester fra havet og næringslivets verdiskaping på grunnlag av dette. Det vil også være viktig å definere kriterier for regulering av aktivitet («akseptkriterier») på tvers av næringene. Dette vil være viktige beslutningsverktøy i avveiningene som må gjøres rundt sameksistens mellom næringer.

Interaksjonen mellom hav og land er en sentral del av en helthetlig havforvaltning, og forvaltningen bør i større grad sees i sammenheng i norske kystområder. Havområdene er underlagt helhetlige forvaltningsplaner og sektorbasert forvaltning, mens ansvaret for kystsonen er lagt til kommunene, som forvalter den i henhold til plan- og bygningsloven og de ulike sektorlovene. Det er høstet gode erfaringer med regionale tilnærminger og interkommunalt samarbeid, noe man bør bygge videre på.

Referanser

Winther, J-G., M. Dai, et al. 2020. Integrated Ocean Management. Washington, DC: World Resources Institute. www.oceanpanel.org/blue-papers/integrated-ocean-management