Hovedfunn i «Blue Paper #12 – The Ocean Transition: What to Learn from System Transitions»
Når den blå økonomien vokser, blir behovet for en helhetlig og effektiv forvaltning av havressursene avgjørende. Havets eneste grenser er strandlinjene. Havets skiftende elementer, strømmer og arter ber ikke om tillatelse når de krysser jurisdiksjonsgrenser. Det gjør heller ikke plast, olje og andre forurensende stoffer. På bakgrunn av dette oppstår det avhengigheter mellom nasjonalstatenes jurisdiksjoner og områdene utenfor, det internasjonale farvannet.
Det nåværende forvaltningssystemet er både fragmentert og komplekst. Områder utenfor nasjonale jurisdiksjoner er svakt styrt. Det finnes ikke et eget internasjonalt organ med et sterkt mandat eller effektive midler for å sikre en helhetlig og bærekraftig forvaltning av internasjonalt farvann. Nasjonalstatene skiller seg betydelig fra hverandre i politikken de fører, måten de utøver omsorgsplikten på og hvordan de overvåker sine respektive økonomiske soner. Forvaltningssystemet møter nødvendigvis flere og til dels motstridende krav fra skipsfart, utvinning av mat, olje, gass og fornybar energi til havs, havner, reiseliv, gruvedrift, utstyr og bioteknologi. Hovedutfordringen til dagens systemer er et resultat av tidligere beslutninger som tar hensyn til sterke interesser, som reproduserer systemets avhengighet og hindrer systemomfattende endring.
Sektoren står overfor alvorlige, langsiktige og kumulative endringer, blant annet klimagassutslipp, overfiske, havbunnødeleggelse og arealbruk. Fragmenterte og ineffektive forvaltningssystemer står i skarp kontrast til de integrerte og koordinerte havstyringsmekanismene som kreves for å håndtere omfattende belastninger. Belastningene resulterer i ad-hoc-justeringer av forvaltningssystemet i deler av havforvaltningen og i nisjeinnovasjoner (for eksempel vindkrafteksperimenter i Danmark på 1980- og 1990-tallet og Whole Foods-supermarkedet i USA). Selv om begge initiativene var skritt i riktig retning, evner de ikke å levere de nødvendige endringene i forvaltningssystemet.
Det nåværende forvaltningssystemet, som er strukturert rundt nasjonalstater og internasjonale traktatsystemer, er under sterk press. Endring er avhengig av tre nøkkelfaktorer: at eksisterende regimer får tilgang til ny kunnskap fra eksterne kilder, at de har kapasitet til å integrere ny kunnskap og legge til rette for vesentlige endringsprosesser, og at det finnes insentiver og initiativer som aktiverer endring. Basert på Bolleir (2016) forutsetter et nytt, bærekraftig system tre radikale endringer i det nåværende forvaltningsregimet:
1) Nasjonalstatens myndighet må være konfigurert etter frivillige forpliktelser og fleksibilitet i tilpasning og justering.
2) Allmenningen, det vil si ressursene til et gitt samfunn samt protokollene, verdiene og normene som samfunnet har utformet for å kunne administrere ressursene, må styrkes. Spesielt er det ønskelig å styrke vår «digitale kunnskapsallmenning» basert på en global plattform med lokal tilpasning og lokale data.
3) Eierskap må gjøres generativt ved å innlemme eiendomsrett og forvalterforpliktelse.
Betydning for Norge
Nordmenn har alltid utforsket og levd av havet. Noen av Norges mest innovative bedrifter, arbeidsplasser og kunnskapsmiljøer er knyttet til hav (NFD, 2019 s. 6). Viktige næringer som skipsfart, olje/gass, fiskeri og havbruk dominerer norsk eksport. Havbasert industriell erfaring og nyere kunnskap viser at det finnes muligheter for utvinning av nye typer ressurser fra havet som kan gi arbeidsplasser og vekst. Denne kunnskapen er viktig for verdiskaping i Norge. Norge har utviklet et effektivt styringssystem for å distribuere, overvåke og beskytte sine havressurser innenfor sin eksklusive økonomiske sone (St. meld. nr. 12 (2001–2002)). Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystem og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er et viktig verktøy for å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene (Meld. St. 20 (2019–2020), s. 5).
Norges havstrategi er basert på fem prinsipper: i) å fremme, utvikle og hegne om havretten, ii) å fremme bærekraftig bruk og bevaring av marine økosystemer, iii) å bidra til kunnskapsbasert forvaltning, iv) å støtte gjennomføringen av internasjonale beslutninger, v) å arbeide for en helhetlig tilnærming til havforvaltning som legger til rette for en bærekraftig havøkonomi. Erfaringer som er sanket i løpet av det siste halve århundret, gir unik kunnskap om hvordan Norge kan styre og lede globale havbaserte initiativer. Slike initiativer gir mange muligheter, men også begrensninger. Norske havområder er ikke atskilt fra andre hav, og det som skjer i andre deler av verdenshavene, påvirker også norske havområder (Meld. St. 20 (2019–2020), s. 7). Dette gjør at nasjonale initiativer er sårbare og må forankres i og koordineres med andre lands initiativer. Dette gir en mulighet for Norge til å ta en lederrolle globalt innen konstruktiv, kunnskapsbasert og bærekraftig utvikling av havområdene og bidra til opprettelse av et overnasjonalt havbyrå (Ocean Agency).
