Livet ved havet

Hovedfunn i «Blue Paper #11 – The Human Relationship with Our Ocean Planet »

Folks relasjoner til havet er av ulik karakter, og de utvikles over tid. Havet er blant annet matfat, levevei, transportåre, kultur, historie og kilde til rekreasjon. De mange ulike havrelasjonene reflekteres i formelle institusjoner, for eksempel konvensjoner og regler, og i mer uformelle størrelser som verdier og normer. Det handler om lokalsamfunn, urfolk, tradisjoner, rettigheter og kunnskaper, om kunst, kultur og estetikk. Det handler også om matauk, næringsgrunnlag og industri, om helse, kjønn og livskvalitet.

Budskapet i rapporten The Human Relationship with our Ocean Planet (HLP) (High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy) er at vi ved å ta hensyn til og bygge på hele repertoaret som relasjonene og institusjonene til sammen representerer, vil være bedre rustet til å utforme en bærekraftig og rettferdig havøkonomi som er fundert på en bred forståelse av livskvalitet. Dette kan imidlertid være krevende.

For det første kan de kvalitative sidene ved menneskenes forhold til havet være vanskelige å beregne. Potensialet for næringsutvikling basert på bruken av havet og havets ressurser lar seg lettere kvantifisere og får derfor oftere plass i beslutningsgrunnlag.

For det andre blir økonomiske muligheter og miljømessige trusler gjerne satt opp mot hverandre i det offentlige ordskiftet. Klimaendringene har skapt økt oppmerksomhet rundt kunnskap om havets miljøtilstand. Diskusjonene om hvordan dette bør påvirke utviklingen av havnæringene, kan svekke årvåkenheten overfor andre hensyn og verdier.

Når det gjelder forvaltningen av havet og kystområdene, poengterer HLP-rapporten at det å ta vare på havets helse og å sikre tilgangen til havet for folk flest er to sider av samme sak. Folk og samfunn i kystsonen er særlig utsatt og sårbare for virkningene av klimaendringene. Nye løsninger for bærekraftig utvikling vil innebære endringer i dagens forbruks- og handlingsmønster. Ved å ta hensyn til etablerte verdier vil vi stå bedre rustet til å tilpasse oss nye rammebetingelser.

Menneskenes ulike og sammensatte forhold til havet representerer en ressurs i arbeidet med å etablere en bærekraftig havøkonomi. Å utnytte denne ressursen fordrer nye kvantitative og kvalitative analyser og modeller av de mange elementene som virker sammen i havøkonomien. Det vil kreve et nytt havnarrativ der vi ikke lenger betrakter havet i dets ulike domener, for så å veie disse mot hverandre, men søker å forstå dynamikken og samspillet i de økologiske og sosiale systemene som havøkonomien er basert på. Dette er illustrert i figur 1.

HLP-rapporten peker på at et mulig tiltak for å lykkes med denne overgangen kan være å utvide rammene for den blå økonomien, slik at den også inkluderer velferd og livskvalitet og hva dette innebærer for ulike grupper mennesker. Dette fordrer god dialog og involvering av havinteressenter. Kunnskapsgrunnlaget må utvides til også å omfatte samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner og anerkjennelse av erfaringskunnskap. Rapporten peker også på at lokal og regional forvaltning bedre kan ta hensyn til stedlige tradisjoner og muliggjøre større brukerdeltakelse i beslutningsprosessene.

Relevans for norske forhold

I Norge har vi levd av og ved havet til alle tider. Havet har bestemt våre muligheter og vår opplevelse av hvem vi er. Havet preger vårt hverdagsliv og næringsliv og hele vår velferd. Disse relasjonene er ikke de samme for alle, og de må forstås i sin historiske og kulturelle sammenheng.

Norge har et etablert høringsdemokrati der det legges til rette for demokratisk deltakelse og faglig baserte beslutningsprosesser som berører våre havrelasjoner. Regjeringen oppnevner utvalg for komplekse problemfelt hvor eksperter og berørte parter bidrar med kunnskapsgrunnlag til våre folkevalgte. Slike rapporter blir så gjenstand for omfattende og åpne høringsprosesser.

Norge beskytter allemannsretten til strandsonen for å sikre rekreasjon og fritidsfiske. Allemannsretten ligger også til grunn for kommersielt fiske, men reguleres for å sikre bærekraftig høsting. Historiske og geografiske bruksmønstre har lagt føringer for hvem som får tilgang til fiskeressursene. Av hensyn til samiske og andre kystfiskere settes det av en egen kvote til åpen gruppe. Havressursloven hjemler også etablering av Fjordfiskenemnda, med samisk mandat og representasjon.

Bruken av havet intensiveres. Nye aktører ser havets potensial som «åker», transportvei og kilde til og marked for opplevelser. Ny teknologi har gjort det mulig å bruke havet mer uavhengig av vær og vind enn tidligere. Flere brukere og interessenter gir endrede bruksmønstre og relasjoner. Det gjør det enda mer utfordrende å gripe helheten av hva som betyr noe for oss når beslutninger skal tas. Regler som skal sikre rettferdig fordeling av tilgangen til havressurser og havareal, utfordres. Lokalisering av oppdrettsanlegg skaper ofte lokale brukerkonflikter. I noen deler av landet er strandsonen i praksis stengt for allmennheten.

Mer kompleks bruk har gjort at behovet for arealplanlegging og forvaltning i kystsonen har tiltatt. Tanken er å legge best mulig til rette for sameksistens, slik at ulike næringer og andre interesser kan ivaretas uten å ødelegge for andre. Kystsoneforvaltningen foregår på flere nivåer. HLP-rapporten foreslår at flere beslutninger og prosesser legges til mesonivået, det vil si at beslutningsmyndighet overføres fra statlig til regionalt nivå, som også illustrert i figur 2.

Lokale planleggings- og beslutningsprosesser legger bedre til rette for bred folkelig deltakelse enn sentraliserte prosesser. Samtidig krever de høy kompetanse hos institusjonene som skal styre prosessene. Knappe ressurser og utfordringer med å rekruttere relevant kompetanse er reelle barrierer. Kommune- og fylkessammenslåingene er blant annet ment å bøte på dette. De gir nye muligheter for det regionale nivået til å bli mer involvert i forvaltningen.

Det norske forvaltningssystemet har en lang korporativ tradisjon der både profesjonelle og frivillige organisasjoner deltar. Dette har bidratt til forankring hos aktørene. Samtidig kan det være med på å usynliggjøre relasjoner og verdier som ingen betaler eller organiserer seg for å forsvare. Debatten om den blå økonomien i Norge har i stor grad handlet om næringsøkonomisk utvikling og hvordan den kan foregå på en klimavennlig og økologisk forsvarlig måte. For fortsatt å ha sosial forankring må utviklingen av den blå økonomien samtidig styrke helse, kyst- og havkultur og livskvalitet og hindre at enkeltgrupper skyves til side.

Det pågår arbeid som skal forbedre høringsdemokratiet. For eksempel er det foreslått at statens folkerettslige forpliktelse til å konsultere samene blir lovfestet. Sametinget og andre representanter for berørte samiske interesser i den aktuelle saken, herunder regionale og lokale samiske interesser, har rett til å bli konsultert. Konsultasjonene skal gjennomføres i god tro og med sikte på å oppnå enighet. Konsultasjon gir ikke nødvendigvis reell innflytelse. Sametinget har derfor ønsket mer beslutningsmyndighet i fiskeri- og ressursforvaltningen.

Et høringsdemokrati forutsetter et velorganisert, demokratisk sivilsamfunn som inkluderer alle relevante interesser og momenter. For mange interesser, også dem som handler om dype, langvarige relasjoner til havet og hva det gir oss, er empiriske fakta og synspunkter vanskelige å vekte mot hverandre på en måte som sikrer lik og rettferdig fordeling og representasjon. Dersom høringsdemokratiet skal fungere i kyst- og havforvaltningen, må myndigheter og folk tilføres kunnskap, ikke bare om hvordan enkeltinteresser kan målbæres, men også om hvordan disse må inngå i et større hele.

Mulige tiltak

Norge har muligheter til å videreutvikle de mange menneskelige relasjonene til havet. Klimaendringene virker inn på vårt forhold til havet både som trussel og ressurs. Ekstremvær krever tiltak for å sikre liv og infrastruktur. Havet er også en energikilde som vil bli benyttet som et ledd i klimapolitikken. Marine ressurser danner grunnlag for næringsutvikling og bidrar til klimavennlig matvaresikkerhet og helse. Det gjelder imidlertid å sikre at dette ikke bare blir en instrumentell prosess der vi utnytter naturressursene, men mister det folkelige engasjementet for å ta vare på tradisjoner, rettigheter og verdier. Dette krever økt innsats på flere nivåer som oppsummert i tabell 1.

For det første er HLP-rapportens anbefaling om å utvide fortellingen om menneskenes forhold til havet relevant. Norge er et havland der natur, næring og samfunn danner en helhet. Fortellingen om havet og den blå økonomien må omfatte denne komplekse helheten. Kunnskap om havet, kysten og ulike tradisjoner må utvikles tidlig, i barnehager og skoler. Det er også en forskningsoppgave å vise hvordan Norge fungerer som havland, og hvordan økologiske og sosiale systemer og prosesser forutsetter og påvirker hverandre. Fortellingen må også vektlegge variasjon og dynamikk. Folk ved kysten har ikke bare relasjoner til havet, men også til hverandre. Derfor må også etniske relasjoner og kjønnsrelasjoner fremheves.

For det andre må det satses på tverrfaglighet, som også inkluderer den folkelige erfaringskunnskapen, på alle nivåer, både innen forskning, forvaltning og beslutningstaking. Det moderne fokuset på ekspertise har skapt «siloer» som hindrer overblikket over det norske havlandet, med egne logikker og vurderingsmetoder som ikke ser ulike momenter i sammenheng. Å endre på dette krever metoder som muliggjør pluralistiske vurderinger som illustrert i figur 1.

For det tredje trenger vi større involvering av brukere i demokratiske beslutningsprosesser, ikke bare som høringspartnere, men som deltakere i en demokratisk prosess for å utforme legitime, gjennomførbare løsninger. Historisk har viktige institusjonelle reformer i mange tilfeller startet lokalt, ikke bare fordi en der føler problemene på kroppen, men også fordi en der ser hvilke løsninger som vil fungere. Et havdialogforum, som har vært foreslått i regjeringens havstrategi, men så langt ikke blitt realisert, kan være en god idé. Et levende havdemokrati forutsetter proaktivitet, og ikke bare reaktiv deltakelse lokalt og regionalt etter initiativ fra toppen av det nasjonale hierarkiet.

Referanser

Allison, E.H., J. Kurien, Y. Ota et al. 2020. The Human Relationship with Our Ocean Planet. Washington, DC: World Resources Institute. https://oceanpanel.org/blue-papers/HumanRelationshipwithOurOceanPlanet

Pascual et al. 2017. Valuing nature’s contributions to people: the IPBES approach. Current Opinion in Environmental Sustainability 2017, 26:7–16. https://www.ipbes.net/article/valuing-nature%E2%80%99s-contributions-people-ipbes-approach-pascual-et-al-2017-cosust-26-277-16