Bevaring av nøkkelhabitater og biologisk mangfold langs norskekysten

Hovedfunn i «Blue Paper #10 – Critical Habitats and Biodiversity»

Det raskt minkende mangfoldet av marine arter og habitater krever en snarlig og global respons på tilsvarende måte som klimaendringene. Fem tiltak vil kunne fremskynde en slik respons:

Koordinering og innsamling av data og bruk av ny teknologi for kartlegging: Effektiv forvaltning forutsetter at en vet hvilke deler av en aktivitet som er bærekraftige – hvor, hva og hvorfor. Økt oppløsning av data i tid og rom vil forbedre våre muligheter til å beskrive økologisk status og utvikling i marine økosystemer, identifisere hovedårsakene til økologiske endringer og beregne virkningene for miljø og samfunn. Dette vil gi et bedre datagrunnlag og dermed tydeliggjøre utfordringene for besluttende organer. Det vil bidra til forståelsen av tilstandene i havet og til bedre forvaltningsplaner, opplæring av nye forskere med ulik bakgrunn og samarbeid mellom ulike interessenter.

Tette kunnskapshull på området biologisk mangfold: For å kunne anslå endringer i biologisk mangfold over tid behøver vi kunnskap om økologisk status for biodiversitet og nøkkelhabitater, både i nasjonale og internasjonale farvann. Det er stort behov for koordinert innsamling av data om marint biologisk mangfold og risiko for tap av diversitet (utryddelsesrisiko) på alle nivåer, fra grunnleggende kunnskap om mangfold og økosystemer til langsiktig overvåking av populasjonsgenetikk, arter, habitater og økosystemer. Ved å etablere en slik samlet kunnskap vil nasjonene kunne etablere en basisforståelse av det biologiske mangfoldet i egne farvann og i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, slik at påfølgende overvåking kan fange opp endringer over tid. Dette vil gjøre det mulig å vurdere om tiltak mot tap av biologisk mangfold virker, og gi mulighet til mer aktiv innsats for å stanse eller reversere ugunstig utvikling. Bistand til i kapasitetsbygging bør bli tilgjengelig der det er behov, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Utdanningsprogrammer og opplæring av allmennheten: Informasjon og opplæring er viktig for å forbedre forvaltningen av naturressurser. Økt allmenn deltakelse i samfunnsutviklingen, sikring av kunnskapsbaserte beslutninger og overvinnelse av barrierer mellom vitenskap og samfunn står sentralt. Prosjekter knyttet til utfordringer på biodiversitetsområdet som spenner over større geografiske områder og har lengre tidshorisont enn konvensjonell akademiske forskning, kan engasjere millioner av frivillige. Fremtiden antas da å bli preget av større bevissthet og forståelse for vitenskap og en styrket legitimitet for forskningsbasert kunnskap.

Godt forvaltede marine verneområder: Det finnes god dokumentasjon på at marine verneområder som omfatter minst 30–40 prosent av de viktige habitatene, kan bidra til å bevare biologisk mangfold, forbedre produksjonen av biomasse og styrke de marine økosystemenes motstandsdyktighet mot ytre påvirkninger (figur 1). Selv om Aichi-målet om minst 10 prosent bevaring av særs viktige kyst- og havområder innen 2020 gjennom marine verneområder (MPA) og andre effektive arealbaserte tiltak (OECM), ikke er nådd på globalt nivå, gir de neste årene muligheter (COP15 under CBD i oktober 2021) for å kunne øke bevaringsmålet utover 10 prosent. Uansett hvilke mål for beskyttelse av biologisk mangfold som settes, er hovedutfordringen gjennomføringen av dette i praksis. Målformuleringen bør ikke åpne for netto tap av viktige naturtyper som korallrev, mangroveskog, sjøgress og saltmyrer.

Økosystembasert fiskeriforvaltning: Viktige årsaker til tap av marint biologisk mangfold er overfiske, illegalt fiske og ødeleggende fiskemetoder. Det haster derfor med å eliminere ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Fiskeriforvaltningen bør legges om til økosystembaserte konsepter hvor biologisk mangfold forvaltes bærekraftig sammen med målbestandene. Dette er nødvendig for at overbeskattede fiskebestander og tilknyttede økosystemer skal kunne gjenoppbygges og vedlikeholdes. I tillegg til økonomiske inntekter fra fiske vil økosystembasert forvaltning kunne gi økt fangst av fisk, sikre levebrød og matforsyning og øke motstandskraften mot klimaendringer.

Analyse av relevans for norske forhold

Da det internasjonale miljøsamarbeidet for ti år siden satte som mål at 10 prosent av verdens hav- og kystområder skulle være bevart innen 2020 (Aichi-målene), var begrunnelsen at marine verneområder (MPA) og andre effektive arealbaserte forvaltningstiltak (OECM) bidrar til å beskytte habitater og bevare natur og biologisk mangfold. I Havpanelets rapport om nøkkelhabitater og biologisk mangfold drøftes forslag om å utvide dette til vern av 30–40 prosent før 2030. I Norge er om lag halvparten av havområdene under norsk jurisdiksjon – ved fastlandet, Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya – underlagt en lang rekke ulike arealbaserte forvaltningstiltak. Rundt 5 prosent av dette er marine verneområder, og cirka 45 prosent er andre effektive arealbaserte tiltak etter fiskerilovgivningen. Det foreligger planer om oppretting av ytterligere cirka 15 marine verneområder i årene fremover, det meste av dette innenfor territorialfarvannet (figur 2).

Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi har sluttet seg til et globalt mål om at 30 prosent av havområdene skal bevares gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte tiltak. CBD-strategien frem mot 2030 vil sannsynligvis inneholde tilsvarende målformuleringer. I Norge er det viktig å videreutvikle ulike arealbaserte forvaltningstiltak og å se disse i sammenheng med den øvrige forvaltningen for å sikre en helhetlig tilnærming. En grunnleggende forutsetning for dette er bedre overvåking av tilstanden i de marine økosystemene, spesielt langs kysten. Kunnskap om dette vil være viktig for forvaltningen av ulike aktiviteter i kyst- og havområdene og sameksistensen mellom ulike næringer. Bedre kunnskapstilfang er også grunnleggende for utforming av forvaltningstiltak innenfor ulike sektorer som miljø, akvakultur, mineralutvinning, fiske, militære aktiviteter og transport, samt avstemming av disse i forhold til hverandre.

En prosentandel for beskyttelse av biologisk mangfold bør ikke være et mål i seg selv. Det viktigste er realitetene: status og trender i det biologiske mangfoldet i de marine økosystemene slik dette kan observeres, måles og beskrives. Satsing på kunnskap er grunnleggende for prioritering av forvaltningstiltak i områder der behovet er stort. Den nylig publiserte stortingsmeldingen om vern av viktig marin natur (Meld. St. 29 2020–2021) sier hva den nåværende regjeringen vil gjøre på dette området.

De fire faktorene som har størst innvirkning på de marine økosystemene, er ifølge det internasjonale naturpanelet (IPBES) fiske og annen høsting av marine levende ressurser, endringer i arealbruk som utvikling av infrastruktur og akvakultur i kystsonen, klimaforandringer samt forurensning og forsøpling. Hva som har størst påvirkning, varierer lokalt. Langs norskekysten finnes etter hvert et stort innslag av fremmede arter. Det oppdages for eksempel stadig nye arter i fangstene i Havforskningsinstituttets dataserie fra 100 år med strandnottrekk. Et annet eksempel er stillehavsøstersen. Den etablerte seg i Skandinavia i 2006–2007 og har gått fra å være en art bare østerselskere visste om, til å bli en av de mest kontroversielle artene i området Skagerrak–Kattegat–Oslofjorden. Av Artsdatabanken er den klassifisert som en høyrisikoart og svartelistet. Samtidig bidrar den positivt til lokal biodiversitet og har et uforløst økonomisk potensial. Det er mulig å kombinere tilsynelatende ulike forvaltningsmål som å opprettholde et langsiktig fiske i et område og å begrense spredning til andre områder. Forvaltning av kongekrabbe øst og vest for Nordkapp er et eksempel på dette. Ved å anvende en dynamisk forvaltningsmodell for en allerede etablert fremmed art som stillehavsøsters er vi bedre rustet til å håndtere dørstokkarter som svartmunnet kutling, som dels har negative økologiske effekter, men som også bør kunne høstes kommersielt. Siden mange dørstokkarter fraktes med kyststrømmen opp langs den svenske vestkysten, bør samarbeidet i Skagerrak–Kattegat–Oslofjorden styrkes.

Habitatrestaurering er et vanlig virkemiddel i naturforvaltningen. Sanering av forurensede områder, gjenskaping av ålegressenger og utsetting av østersyngel er eksempler på slike tiltak. Den store europeiske satsingen på restaurering av flatøstersbanker gjør at Norge, som sammen med Sverige forvalter de siste naturlige parasitt- og sykdomsfrie bestandene av den europeiske flatøstersen, må bygge kunnskap om populasjonsstørrelser, rekruttering, genetisk variasjon samt kort- og langsiktige trusler mot denne arten. Vi bør satse mer på norske østersklekkerier der vi kan produsere sykdoms- og parasittfrie østers for eksport både til konsum og til restaureringstiltak. Samtidig er det viktig å minne om at restaurerte habitater ikke alltid har like høy biologisk kvalitet som originalen. Genetisk variasjon som er tapt, er tapt. Intrikate interaksjoner mellom organismer i et økosystem går ikke tilbake til utgangspunktet selv om vi skulle stanse en aktivitet som lenge har påvirket systemet. Oftest vet vi heller ikke hva utgangspunktet er, da lange tidsserier er sjeldne. En satsing på å etablere grunnlagsdata for det 21. århundret bør derfor prioriteres.

Noen av de viktigste utfordringene for forvaltningen av de marine økosystemene og truslene mot det biologiske mangfoldet i havene ligger på land. Klimaendringene er i stor grad drevet av landbaserte aktiviteter, inklusive mye høyere forbruk av råvarer og energi enn verdens økosystem tåler. Tiltakene må derfor settes inn der årsakene til problemene ligger.

Referanser

Stortingsmelding 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur.

Rogers, A., O. Aburto-Oropeza, et al. 2020. Critical Habitats and Biodiversity: Inventory, Thresholds and Governance. Washington, DC: World Resources Institute. www.oceanpanel.org/blue-papers/critical-habitats-and-biodiversity-inventory-thresholds-and-governance.