Lenker

Helhetlig havforvaltning er et veletablert konsept i Norge. Forvaltningsmodellen bygger på en økosystem- og kunnskapsbasert tilnærming. Vi balanserer bevaring og bruk og åpner for aktsom aktivitet i særlig verdifulle og sårbare områder (SVO). Overordnet har modellen bred tilslutning både politisk og i havnæringene. De nasjonale forvaltningsplanene gjelder for havområdene som ligger én nautisk mil utenfor grunnlinjen.

Innenfor – i kystsonen – forvalter kommunene sjøarealene i henhold til plan- og bygningsloven, mens ulike sektorhensyn ivaretas av blant annet akvakultur-, miljø- og fiskerilovgivningen. Den forvaltningsmodellen ivaretar lokale forhold, stiller krav om konsekvensutredninger og sikrer at beslutninger kan tas av lokale myndigheter. Ordningen tillater stor grad av lokal skreddersøm, men kan være sårbar for utilstrekkelig samarbeid mellom nabokommuner og manglende koordinering i forhold til regulering av ulike aktiviteter og hensyn i havet.

Forslaget om å styrke koordineringen gjennom en nasjonal kystsoneplan ble diskutert i rapporten Sameksistens og bærekraft i det blå. Enkelte tolket forslaget i retning av at nasjonale planer skulle overta for de lokale og dermed svekke lokaldemokratiet. Det var ikke hensikten. Vi stilte imidlertid spørsmålet om det er mulig å styrke koordineringen og samtidig ivareta lokale interesser på en måte som utløser synergier, øker den totale verdiskapningen og styrker en bærekraftig utvikling.

Det finnes kommuner som har gått sammen for å lage interkommunale kystsoneplaner, for eksempel Målselv, Balsfjord, Tromsø, Lyngen og Karlsøy. De vi har snakket med, framhever at disse kystsoneplanene i større grad setter økosystemer i sentrum. Andre steder får vi inntrykk av at de regionale planene bærer preg av å være enkeltplaner som er slått sammen, uten at det er gjort en helhetlig avveining mellom ulike interesser. Kommunene har ikke krav til å utarbeide arealplaner for interkommunalt samarbeid i kystsonen.

I arbeidet med nevnte rapport påpekte flere av aktørene at fragmentert forvaltning av kystsonen kan være kilden til mange av dagens sameksistens- og bærekraftsutfordringer. En kommune fortalte at de ikke klarer å samordne seg med nabokommunen i samme fjord, og at de derfor ikke klarer å skape gunstige forhold for næringsaktørene i noen av kommunene. En representant fra sjømatnæringen viste til at manglende oversikt over lokalisering av gyteplasser kan føre til at næringsaktører forhindres fra å etablere seg. Mangel på oversikt og koordinering kan også føre til at enkeltområder blir unødig overbelastet. Noen kommuner beskrev planarbeidet utfordrende på grunn av begrenset kapasitet og kompetanse. Tilpasningsstrategier overfor klimaendringer er også et område hvor ukoordinert innsats gir suboptimale løsninger.

Dersom virkelighetsbeskrivelsen over er riktig, reiser det en fundamental problemstilling ved dagens ordning: For at økosystemene skal være sunne og produktive over tid må overordnede forhold slik som effekt av klimaendringer og den totale næringsaktiviteten, tas i betraktning. Også avbøtende tiltak vil kunne kreve en utforming som går utover den enkelte kommune.

Vi tror en nasjonal kystsoneplan vil kunne hjelpe beslutningstakere til å fatte gode avgjørelser hvor hele kystsonen ses under ett samtidig som den tilrettelegger for lokal skreddersøm. Et utgangspunkt kan være å bygge på og styrke eksisterende regionale samarbeid om kystsoneplanlegging. En slik kystsoneplan bør bygge på beste tilgjengelige kunnskap og transparente data som sikrer bærekraftig virksomhet over tid. En avgjørende faktor vil være å tilrettelegge for gode prosesser mellom myndigheter, næringer og lokalsamfunn.

En mulig løsning er at kystsoneplanen etableres med utgangspunkt i lignende prosesser som for forvaltningsplanene hvor det fastsettes mål for miljøtilstand, verdiskaping, sameksistens, bevaring og bærekraftig bruk av sjøarealene langs kysten i tråd med sektorlovgivningen. Representanter for kystkommunene og sentrale styresmakter må gå sammen for å etablere planen. Relevant i denne sammenhengen vil det være å etablere gode interkommunale samarbeid om områder som er spesielt sårbare eller hvor det er en særlig stor totalpåvirkning fra næringsvirksomhet. Hvis hele kysten ses i sammenheng, er det lettere å ta slike hensyn, fordi det blir enklere å se alternative områder for næringsvirksomhet. Dersom man skal lykkes med en koordinert forvaltning av kystsonen tror vi at det er hensiktsmessig å sette rammer for kommunene i form av en overordnet strategi som de kan operere innenfor. En koordinert forvaltningsplan for kystsonen kan skape mer forutsigbarhet for kommuner og næringsaktører.

En nasjonal kystsoneplan har potensial for å sikre bedre balanse mellom de tre bærekraftspillarene: sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. For at en kystsoneplan skal bidra til bedre sameksistens mellom havnæringene må man sikre en balanse mellom nasjonale sektorlover og forskrifter, og lokale interesser. Planen bør også oppdateres jevnlig ettersom forutsetningene i havet endres raskt som følge av klimaendringer.

Hvor skillet mellom lokal skreddersøm og statlige føringer skal gå, hvilke føringer en slik plan skal inkludere og hvor ofte den bør oppdateres krever en grundig analyse. Vi foreslår at dette utredes videre, for eksempel ved å opprette et ekspertutvalg eller ved hjelp av en NOU.