Vi har lagt bak oss et nervepirrende valg i USA. Nå starter den krevende jobben med å bygge tillit i et dypt splittet samfunn. Over tid har forskjellene og misnøyen vokst. I en tidlig fase var det kanskje vanskelig å forstå rekkevidden, men over tid har det endt i et polarisert samfunn. Dette innlegget skal ikke handle om USA, men om behovet for samhandling i Nord-Norge. Eksempelet fra USA viser hvor viktig det er å forebygge en utvikling hvor samhandling forvitrer. Omkostningene ved manglende samarbeid er store og veien tilbake lang. Samarbeid krever aktiv handling. Uten bevissthet og vilje svekkes gradvis limet mellom folk.
La meg ile til å si at det er milevis mellom den politiske situasjonen i USA og samarbeidsklimaet i nord. Samarbeidet fungerer generelt godt. Vi har noen svært gode eksempler i Arctic Race og VM i alpint i Narvik. Her har man forent krefter og samlet seg om hårete mål. Men det er rom for mer. Det er mulig å bli bedre selv om man er god.
Vi har et ansvar overfor de unge, vår viktigste ressurs. De ber dagens beslutningstakere om å skape samfunn som ikke bruker mer enn det naturen kan levere. Skolestreikene for klima er et rop om å bli hørt. De frykter at vi tærer på reservene og at dagens utvikling ikke holder for kommende generasjoner. Vi må legge om kursen slik at vi kan leve våre liv og høste våre ressurser på en bærekraftig måte. Her står utdanning og samarbeid mellom kunnskapsmiljøer sentralt, ikke minst i nord hvor miljøene er små og relativt fragmenterte. Skal vi utløse innovasjon, få teknologiske gjennombrudd eller optimalisere bærekraftig høsting må vi samhandle. Slik sikrer vi at dagens unge får mulighet til å gå inn i framtidsrettete jobber som er konkurransedyktig i et internasjonalt marked. Å etablere et nettverk av kunnskapsinstitusjoner, i samarbeid med fylkeskommunene og næringslivet, kan utløse synergier som i dag går tapt.
Vi har et ansvar for å skape verdier, sysselsetting og levende samfunn. Kampen mot befolkningsnedgang er ikke enkel, men også her vil samarbeid og helhetstenking være riktig medisin. I fiskeri- og havbruksnæringen finnes det inspirerende eksempler på at bunnlinjen og samfunnsutviklerrollen lar seg kombinere, inkludert Husøy og Lovund. Næringslivsklynger er en mangelvare i Nord-Norge. Gevinsten av klyngedannelse vil være spesielt stor i en landsdel med mange små aktører. Senter for hav og Arktis har kartlagt hva bedriftene i havnæringenes mener om bærekraft. Mange peker på at det trengs en felles forståelse av hva bærekraft er. Havnæringene ønsker seg retningslinjer, prinsipper og veiledere som kan gi bærekraft i praksis. Det påkaller et sterkere privat-offentlig samarbeid. Næringslivet står midt i en omstilling hvor endringene er mange og sammensatte. I slike tider er det spesielt viktig at utdanningsinstitusjonene vekselvirker tett med privat sektor for å sikre at utdanningsløpet matcher behovene til det kunnskapsbaserte næringslivet.
Vi har et ansvar for å samle landsdelen. Nordnorsk identitet har vokst fram gjennom hundrevis av år. Den er bundet sammen av kysten som ferdselsåre, kulturbærer og levevei. Slektskap og relasjoner ligger som et finmasket nett over det nordnorske kartet. Nordlendingens sjel strekker seg fra Brønnøysund til Kirkenes. Som en seig muskel herdet av røft klima og trange kår. Historie, kultur og identitet kjenner få administrative, politiske, geografiske eller klimatiske grenser. Det pragmatiske argumentet for godt samarbeid i nord er at vi får større gjennomslagskraft i sør. Et annet at nasjonen er best tjent med et samarbeidende nord for å maksimere verdiskapningen fra en landsdel full av ressurser og verdier. Et vel så viktig argument kan være å beholde identiteten. Ulike reformer har satt oss under press. Skjer det en forvitring av den nordnorske identiteten som vi verken ser eller ønsker? Et slags USA-light?
Vi som bor i nord, har et særlig ansvar for å utvikle nordområdepolitikken i tett samarbeid med sentrale myndigheter. Norges viktigste strategiske område ligger i nord. Det forplikter. Hva vi skaper av små og store prosjekter har også en utenrikspolitisk betydning. Den dimensjonen kan forsvinne ved skrivebordet til mang en travel professor eller næringslivstopp. I et fellesskap vil man i større grad se den totale kraften. En aktiv og samlende nordområdeprofil vil fremme fred og stabilitet i en region hvor man ikke lengre kan ta det for gitt. Samhandling blant viktige aktører i nord kan gjøre at vi tenker større og klokere. I dialogen med land som USA, Russland og Kina vil faglighet og kvalitet stå seg godt. Her har lille Norge de beste forutsetninger for å lede utviklingen. Nøklene til suksess har vi gjennom lang tids erfaring, kunnskap, sterke institusjoner, teknologi og et tillitsbasert samfunn.
«Samling i bånn, gutter», sa den legendariske idrettsmannen, flygeren og offiseren Ole Reistad. Vi er heldigvis ikke i bånn og i tillegg har vi den andre halvdelen av befolkningen å spille på, jentene. Så utgangspunktet er godt! Det gjelder bare å finne hverandre.