Vi lever i en tid hvor proteksjonisme og opportunisme har gode vekstvilkår. Verdien av kunnskap som bærebjelke i samfunnsutviklingen utfordres.I Norge har vi stort sett vært beskyttet fra strømningene som spiller seg ut internasjonalt. Det kan likevel være klok samfunnsberedskap å legge til grunn en «føre var»-strategi for å motvirke en liknende utvikling hos oss. En slik strategi vil være bærekraftig og lønnsom, og kan bidra til at Norge når sine ambisiøse mål om bærekraftig vekst i havnæringene.
Helhetlig havforvaltning er et veletablert konsept i Norge. Modellen bygger på en økosystem- og kunnskapsbasert tilnærming hvor særlig sårbare områder bevares, mens andre benyttes til forskjellige næringsformål. Vi balanserer bevaring og bruk. Områdene brukt til næringsformål gis preferanser for ulike aktiviteter på en balansert og integrert måte. Modellen har bred tilslutning både politisk og i havnæringene. Den norske havforvaltningen står seg godt internasjonalt.
Havet er i sin natur dynamisk. Klimaendringer forsterker denne dynamikken og påvirker havtemperaturen, utbredelse av planter og dyr, forsuring, havnivå, isforhold og ekstremvær. Dagens raske endringer gjør det utfordrende å anvende et forvaltningsverktøy som krever stabilitet over tid for å være funksjonelt. Derfor gjennomføres en jevnlig oppdatering av forvaltningsplanene. Men selv med slike oppdateringer kan man støte på kompliserende forhold. Et område som opprinnelig ikke var spesielt sårbart kan senere blir det som følge av miljøendringer, for eksempel fordi arter vandrer nordover på grunn av oppvarming. Slike endringer kan gi store omkostninger hvis de krever avvikling eller modifisering av den etablerte aktiviteten og tilknyttet infrastruktur. Innsikt i konsekvensene av klimaendringer er derfor en nøkkel til verdiskaping og bærekraftig utvikling.
Det er ikke bare klimaendringer som endrer rammebetingelsene for havnæringene. Forutsetningene endres kontinuerlig av skiftende markedsforhold og politikk. Forhold utenfor norsk innflytelse og herredømme kan være utslagsgivende, for eksempel internasjonal handels-, energi-, klima-, og geopolitikk. I økende grad påvirker medier og holdningene i sivilsamfunnet rammebetingelsene. Populisme med svak forankring i eksisterende kunnskap har også blitt en faktor. Videre vil digitalisering, teknologiutvikling og det grønne skiftet prege næringsutviklingen i årene som kommer.
Alle disse forholdene gir en komplisert samlet påvirkning på hver av næringene. Enda mer komplekst blir det når vi tar i betraktning hvordan de påvirker interaksjonene mellom næringene. Å forstå, og ikke minst å kvantifisere, konsekvensene av disse sammenhengene er svært vanskelig men samtidig avgjørende for å få til god samfunnsutvikling.
Bredden i bærekraftkonseptet kan føre til at ulike aktører tillegger det ulikt innhold, noe hemmer dialogen og mulighetene for å utvikle konkrete løsninger i – og ikke minst mellom – havnæringene.
Norge er et tynt befolket land med store områder på land og til havs som i liten grad brukes til næringsformål. Det finnes likevel en rekke eksempler på situasjoner der ulike interessenter står mot hverandre, enten det gjelder arealkonflikter mellom ulike typer virksomhet eller verneinteresser mot næringsinteresser. Å veie energiproduksjon opp mot tradisjonelle næringer, fiskeri opp mot akvakultur og reiseliv opp mot miljø, er komplisert. Konfliktnivået kan tidvis være høyt. Slike konflikter kan være til hinder for prosjekter som kunne gitt store positive ringvirkninger, eller de kan føre til at man setter i gang prosjekter som senere viser seg ikke å være bærekraftige. Det er viktig at beslutningene som tas hviler på det best tilgjengelige faktagrunnlaget, og at dialogen mellom partene i prosessen er godt ivaretatt for å unngå misforståelser. Vi ser tendenser til et økende konfliktnivå i Norge, noe som er skadelig for en bærekraftig utvikling i alle tre bærekraftdimensjonene; miljø, økonomi og samfunn.
La oss nå tenke at vi etablerer den gode, inkluderende dialogen. Det er et viktig skritt i riktig retning, men er det nok? Trenger vi også et felles språk som klargjør og harmoniserer begrepsbruken knyttet til bærekraft? Bredden i bærekraftkonseptet kan føre til at ulike aktører tillegger det ulikt innhold, noe hemmer dialogen og mulighetene for å utvikle konkrete løsninger i – og ikke minst mellom – havnæringene. En dimensjon av dette er at folk kan oppfatte FNs globale bærekraftmål som generelle og dermed vanskelig å omsette til lokale forhold. Det kan begrense innføringen av bærekraftige løsninger med lokal skreddersøm og – kanskje mer alvorlig – føre til at folk flest føler seg fremmedgjort overfor nasjonal og internasjonal politikk.
Kvaliteter som tillit, helhetstenking og kunnskapsbaserte beslutninger er godt forankret i det norske samfunnet. Når vi opplever at disse verdiene er under press internasjonalt, bør vi skjerpe beredskapen og aktivt slå ring rundt dem. For vi står alle igjen som tapere hvis konfliktnivået øker.