Kystsonen har alltid vært av stor betydning for havnasjonen Norge. Våre viktigste næringer er basert der og en stor andel av befolkningen bor der. I fremtiden vil kystsonen få enda større betydning. Fire forhold står sentralt.
For det første økt aktivitet i kystsonen. I havbruksnæringen har mange selskap planer om større anlegg i mer eksponerte farvann. Forenklet kan vi si at denne næringen migrerer fra fjordene til den ytre kystsonen og at teknologien beveger seg i retning av det vi kjenner fra petroleumsnæringen. Nedsenkbare, helt eller delvis lukkede oppdrettsanlegg ligger på flere tegnebrett. Motiver om økt avkastning med mindre miljøfotavtrykk – blant annet ved å redusere problemer knyttet til lus, rømming og avfallsprodukter – driver denne utviklingen. Dette følges nå opp av myndighetene gjennom tilrettelegging av regelverk.
Den kraftige økningen i reiselivet treffer kystsonen. Både cruiseturisme og landbasert opplevelsesturisme bruker det blå elementet, spesielt i nord. Annen maritim virksomhet antas også å øke i nordområdene. For nye næringer som offshore vindkraft, vil også kystsonen være attraktiv. Første juli i år får Norge en ny lovgivning om utnytting av mineraler på havbunnen, og NTNU har estimert mineralverdiene til 1000 milliarder kroner. I framtiden kan vi ikke utelukke at slik virksomhet finner sin plass blant annet i kystsonen.
Det andre forholdet er at potensialet for konflikter øker når det blir mer press på arealene. Havnæringene må eksistere sammen, og vi må unngå en smertefull marin ulvedebatt. Samtidig bør ambisjonen være å utløse merverdi slik at sameksistens blir til samhandling.
Kan framtidige offshore havbruksanlegg få energi fra nærliggende havvind-anlegg? Kan slike havets fornybare energistasjoner produsere så store mengder strøm at de også benyttes av forbipasserende elektrifiserte fartøy. Løsninger som søker slike vinn-vinn situasjoner, bør være i fokus.
Et tredje forhold er forskjellene i forvaltningsregimene i kystsonen og i åpent hav. Våre marine forvaltningsplaner som nedfeller prinsippene om en økosystembasert og helhetlig tilnærming, fungerer utmerket. Interessene til ulike næringer veies mot hverandre med vitenskapelig kunnskap som plattform. Slik balanseres bevaring og bruk. Dette nasjonale forvaltningsregimet gjelder imidlertid utenfor 1 nautisk mil fra grunnlinjen. Innenfor er det plan og bygningsloven og kommunale arealplaner som gjelder. Her varierer naturlig nok forvaltningspraksisen relativt mye.
Grunnlinjen trekkes langs kystens ytterpunkter og da faller fjorder, bukter og mindre havområder innenfor grunnlinjen. Eksempelvis ligger grunnlinjen vest for Værøy og Røst, og dermed gjelder ikke de nasjonale forvaltningsplanene for Vestfjorden. Ser vi hele kysten under ett ligger 125 313 km2 innenfor grunnlinja, noe som utgjør ca. 1/3 av arealet til fastlands-Norge. Det er et stort spørsmål om vi bør vurdere grenseoppgangen mellom nasjonale strategier for utvikling av bærekraftige havnæringer og lokale myndigheters ansvar når kystsonens betydning blir enda større.
For det fjerde mangler vi i dag god nok kunnskap til å kvantifisere effekten av klimaendringer på fysiske og biologisk forhold i kystsonen. Vi vet at temperaturøkningen i vannmassene har ført arter nordover og at artssammensetningen endrer seg. Men klimaendringene vil slå ut på mange områder og skape komplekse effekter som vi fortsatt ikke forstår og dermed heller ikke kan planlegge overfor.
For eksempel vil ferskvannsavrenningen fra land øke og ha en annen sesongfordeling enn tidligere. Hva gjør det med lagdeling av vannmassene, strømforhold og næringsstoffer i fjordene våre? Hvordan vil livet på havbunnen og i vannmassene samlet tilpasse seg endrede betingelser? Hvordan bør slike endringer påvirke næringsvirksomhet og forvaltning av ressursene? Spørsmålene er mange og logikken tilsier at investering i kunnskap som styrker vår evne til å forutsi de samlede effektene av slike endringer, vil være en god investering i fremtiden. Vi trenger bedre grunnlagsdata som gjør det mulig å utvikle bærekraftige løsninger for forvaltning og næringsvirksomhet som tjener alle tre bærekraftsdimensjonene: miljø, samfunn og økonomi.
Økt aktivitetsnivå, utfordringer og muligheter ved sameksistens, ulik forvaltningspraksis og effekter av klimaendringer vil hver for seg ha stor påvirkning på utviklingen langs kysten vår. Samlet kan de komme til å definere hvor stor bærekraftig verdiskapning vi klarer å utløse.