Som samfunn har vi organisert oss svært ineffektivt. Vi utvinner, bruker og kaster. I det perspektivet blir miljøet taperen. Og til sist oss.
«There is no such thing as 'away' when we throw things away. In the end, it must go somewhere.»
(Annie Leonard, forfatter av The story of stuff: How our obsession with stuff is trashing the planet)
Jordkloden er et lukket system. Det vi hiver blir ikke borte, selv om søppel er ute av syne i borettslagets underjordiske oppsugingsanlegg, eller vi rekker en tur på fyllinga med full henger før jobb, eller vi pliktoppfyllende sorterer i fargeglade poser for optisk sortering. Allikevel er det tilrettelagt for at vi kjøper stadig mer, bruker og kaster - selv om det skaper et kjempeproblem for hele kloden. Overbelastningen på klodens ressurser tvinger frem nytenking. Sirkulærøkonomi, eller gjenbruksøkonomi, fremmes som et fornuftig og logisk system som skal berge miljøet.
Dette er ikke nytt. Mennesker har gjennom århundrer handlet rasjonelt, med gjenbruk og sirkulær hverdagspraksis. Inntil for om lag femti år siden, da en økende andel av befolkningen, særlig i den vestlige verden, opplevde et skifte mot overflod. Økende allmenn velstand og sterk vekst i tilgang til stadig billigere varer veiledet oss bort fra fornuftig sirkulærøkonomisk hverdagspraksis til lineærøkonomiens bruk og kast. Vi har som samfunn organisert oss svært ineffektivt. Forenklet sagt: vi utvinner, bruker og kaster. I det perspektivet blir miljøet taperen. Og til sist oss.
Vi er nødt til å tenke og handle annerledes. Innovasjon er nye tanker, men det er også å bruke etablert kunnskap til noe nytt. Med en akselererende miljøkrise gjør sirkulærøkonomien sin gjeninntreden. Enkeltmennesker skal bruke tingene sine så lenge som mulig, før de repareres og til slutt resirkuleres eller energigjenvinnes. Samfunnet og innovasjonssystemer rettes nå mot sirkulærøkonomien ved hjelp av politiske beslutninger. EU er i front, Norge følger tett på, med stor oppmerksomhet mot materialers og produkters egenskaper og livsløp. Det er dyrt å utvinne knappe naturressurser, dyrt å håndtere avfall, og det kan på sikt gjøres både rimeligere og mer effektivt ved å få til sirkulære løsninger. Også næringslivet bør være drivende.
På EU-nivå jobbes det målrettet mot å regulere produksjonen blant annet av redskaper og andre innsatsfaktorer til fiskeri og havbruk, slik at de består av gjenvinnbar plast. Produsentene skal designe redskaper for lengst mulig levetid også etter at næringsutøverne er ferdig med det. Det betyr at det for næringsutøverne vil komme reguleringer: Innen 2025 vil de bli pålagt å bruke mer miljøvennlige fiskeri- og havbruksredskaper. I næringslivet hevdes det av og til at det kan være vanskelig å være lønnsom og bærekraftig samtidig. Ja, det vil koste. Men regnestykket må ses i et langsiktig perspektiv, rett og slett fordi vi ikke lenger har råd til – eller lov til – å ignorere miljøkostnadene. Det må være slutt på å se på lønnsomhet som uforenlig med bærekraft. Heldigvis er det mange som ser at de to drivkreftene kan være både forenlige og forsterke hverandre. Og forurenser man havet, må man betale for opprydding.
I EU jobbes det altså med å lovfeste og regulere bruk av plast, også i fiskeredskaper. Mens næringsaktører etter hvert er blitt svært bevisst på plastforsøplingen, deltar i ryddeaksjoner og iverksetter holdningsendringskampanjer, er de mer bakpå når det gjelder å tenke sirkulært. Kan vi være i forkant i Norge, når vi vet at vi om få år må forholde oss til nye reguleringer med utspring i EU? Norge er i front på mange områder, med Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi som jobber med bærekraftig utnyttelse av havet. Derfor bør vi kunne være i forkant med design og utprøving av nye, mer miljøvennlige redskaper. Det er spennende forskning på nedbrytbare redskaper, blant annet på UiT Norges arktiske universitet. Men pålegg rettet mot næringsaktører kan bli et nødvendig virkemiddel for å få til endringer.
NRKs serie Sløsesjokket setter søkelys på det paradoksale i at individer, næringsliv og det offentlige kjøper, bruker og kaster, med myndighetenes velsignelse. Serien viser hvorfor vi ikke kan fortsette å kaste ting som har bruksverdi også etter første gangs bruk, eller som kan repareres. Vi går gradvis fra å være lite bevisste til å ta grønnere valg, men det er fortsatt en del å gå på.
Næringsminister Iselin Nybø påpeker Regjeringens ambisiøse planer for sirkulærøkonomi. På flere områder jobbes det med å tilrettelegge for sirkulære løsninger som alternativ til utvinn, bruk og kast-logikken, og med å fremme optimalisert gjenbruk av materialer. Utgangspunktet må være at vi ser på ethvert produkt som mulig å benytte inn i en sirkulær sammenheng.
Sirkulærøkonomi er del av det grønne skiftet. Kunnskap, oppfinnsomhet og hardt arbeid er forutsetninger for nye løsninger. Men det alene er ikke nok, noe virkemiddelhistorien viser. Gang på gang har vi tilpasset oss og tenkt nytt. Kriser driver frem innovasjoner, for eksempel for å gjenoppbygge landet etter krig, utvikle regioner, imøtekomme kravstore markeder, få bukt med arbeidsledighet. Det som nå tvinger frem det grønne skiftet, er det tydelige behovet for å berge miljø og natur. I etterkrigstiden stilte myndighetene med Landbruksbanken, Industribanken, Industrifondet, Fiskarbanken, og Distriktenes utbyggingsfond, som sammen med Småbedriftsfondet og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond ble til dagens Innovasjon Norge. Erfaringene er overførbare: Gode ideer, innovasjon og miljøengasjement må forankres i et solid og kunnskapsrikt støtteapparat for å løfte frem de nye ideene og tenke store tanker.
Vi kan ikke vente på produsentene. Noen vil være i forkant, mens langt de fleste vil avvente. Hva med å få på plass en sirkulærøkonomibank, eller et plastgjenvinningsfond? Med det vil myndighetene kunne stille krav til næringsaktørers bruk av råvarer, og samtidig tilrettelegge for at kravene skal kunne innfris. Bevisstgjøring og informasjon må følge hele veien.
Det handler om mer enn bunnlinja og bedriftsøkonomi; det handler om god samfunnsøkonomi der forståelsen for miljø og klima er i kjernen. Om ikke raske effekter her og nå, så for våre barnebarns barn. Som Jan Thomas sier i Sløsesjokket: Man må begynne fra toppen når man vasker trappa.