Selv verdensmestere har forbedringspotensial. Her er våre forslag til hvordan vi kan styrke norsk havforvaltning.
Balanse mellom bevaring og bruk er en suksessfaktor for bærekraftig forvaltning av norske havområder. Økosystemene i havet endrer seg hurtig på grunn av klimaendringer og menneskelig påvirkning. Samtidig utvikler eksisterende havnæringer seg og nye ser dagens lys. Helhetlig havforvaltning må fange opp disse endringene.
Globalt ser vi utfordringer som svake institusjoner, manglende politisk vilje, utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og svak tillit i samfunnet. Det gjelder ikke på samme måte for Norge. Den samlede norske kompetansen, et avansert og mangfoldig næringsliv, en helhetlig og økosystembasert forvaltning og moderne lovverk gjør Norge til en ledende havnasjon. Utfordringer knyttet til klimatilpasning og styrkning av offentlig-privat partnerskap er imidlertid relevante for norske forhold.
Norge har mye å tilføre den internasjonale havforvaltningen. På denne måten kan vi styrke vårt internasjonale omdømme og bidra vesentlig i en utenrikspolitisk sammenheng. Lederskap innen havspørsmål ligger nært norsk kompetanse og norske kjerneinteresser. Vi mener derfor at havsatsingen bør fortsette som ett av Norges viktigste internasjonale innsatsområder.
Kan vi gjøre mer i Norge? Med vurderingene fra det internasjonale havpanelet som bakteppe, er svaret ja.
For å sikre at norsk havforvaltning ivaretar marine økosystemer og utvikler en bærekraftig ressursutnyttelse, må vi styrke forskning- og kunnskapsinnhenting om de vidtrekkende og sammensatte effektene av klimaendringer.
Forvaltningsverktøyene våre må være fleksible for å håndtere en dynamisk nåsituasjon, den forventede utviklingen framover og også ukjente faktorer som vil dukke opp.
Sektorovergripende utfordringer knyttet til næringsutvikling bør også adresseres. Kartleggingsprogrammer bør rettes mot kunnskapshull identifisert i forvaltningsplanene.
Det bør gis insentiver til bruk av innovasjon og ny teknologi som satellitter, autonome fartøy, og kunstig intelligens for å oppnå nær sanntids-datainnsamling til nytte for forskning, overvåkning, beslutningstaking og håndheving. Digitalisering og deling av havdata er grunnleggende for å nyttiggjøre seg eksisterende informasjon.
For å utvikle den norske forvaltningsmodellen videre kan det også være nyttig å analysere drivere, trender og mulige scenarioer grundigere enn vi har gjort til nå. Grønn omstilling, digitalisering, teknologiutvikling, mulige kriser, klimaendringer og nye næringer må trekkes inn i en slik analyse. Dette vil kunne gi mer helhetlig forståelse av endringer i havet og mulige konsekvenser av dem, og kunnskap om hvordan vi kan innrette oss for å møte dette på best mulig måte.
For å forebygge et økende konfliktnivå mellom ulike næringer og hensyn, bør det etableres et havdialogforum som beskrevet i regjeringens havstrategi Blå muligheter, med representanter for lokale, regionale og nasjonale myndigheter, næringsliv, sivilsamfunnet og akademia. Dialogforumet bør ivareta lokal medvirkning og lokale forhold.
Vi foreslår at havnæringer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå utvikler prinsipper og retningslinjer for bærekraftige virksomheter med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål og at de er orientert mot praktiske og gjennomførbare tiltak. Virksomhetenes etterlevelse av prinsippene bør være kvantifiserbare og rapporteres på slik at myndigheter, øvrig næringsliv, investorer og forsikringsbransjen kan fatte beslutninger basert på et slikt klassifiseringssystem.
Sist, men ikke minst: Det trengs en koordinert nasjonal tilnærming til vitenskapelige kunnskap om kystsonen, slik man har i forvaltningsplanene for havområdene.